Han mobbes hele barndommen, så skjer det noe DRAMATISK!

En dag mens jeg gikk første året på ungdomsskole så jeg en fra klassen, som var på vei hjem fra skolen. Han het Per. Det så ut som han bar alle bøkene sine hjem fra skolen, og jeg tenkte «Hvorfor tar noen med seg alle bøkene hjem fra skolen på en fredag? Han må være en skikkelig nerd». Helgen min var fullbooket med fest og fotball sammen venner, så jeg dro på skuldrene og gikk videre. Litt opp i gaten så jeg en gjeng unger løpe mot han og inn i han, så han falt og landet i gjørma. Brillene fløy og landet i gresset 3 meter unna.

Han så opp og så skikkelig trist ut. Jeg følte med han og løp bort mens han kravlet rundt og lette etter brillene sine. Han var nesten på gråten. Jeg plukket opp brillene hans og sa «De ungene er håpløse, de burde få seg et liv!». Han så opp på meg og sa «Hei og takk». Det var et stort smil om munnen hans som lyste takknemlighet. Jeg hjalp han å plukke opp bøkene og spurte hvor han bodde. Det viste seg at  han bodde i nærheten av meg og jeg spurte hvorfor jeg ikke hadde sett han før. Han fortalte at han hadde gått på privatskole, men hadde startet på min skole nettopp. Vi pratet hele veien hjem til han mens jeg bar bøkene hans.

Han viste seg å være en ganske kul fyr og jeg spurte om han ville bli med å spille fotball på lørdag sammen meg og vennene mine. Det ville han gjerne og vi hang sammen hele helgen og både jeg og vennene mine likte han bedre og bedre. Mandagen kom og jeg traff Per på vei til skolen med alle bøkene sine igjen. «Du kommer til å få masse muskler hvis du fortsetter å bære alle de bøkene hver dag!», sa jeg. Han lo og gav meg halvparten. De neste årene ble Per og jeg beste venner. Etter hvert begynte vi å planlegge videregående og vi endte et stykke unna hverandre, men jeg visste at avstand ikke kom til å skille oss som venner. Han ville etter hvert bli lege og jeg tok videre utdannelse innen markedsføring.

Når vi avsluttet videregående var Per den som skulle holde avslutningstalen for trinnet. Jeg terget han litt for at han alltid var en nerd. Han hadde forberedt talen og jeg var veldig glad jeg ikke skulle holde den. Jeg traff han på starten av avslutningsdagen og han så flott ut. Per var en av de som virkelig fant seg selv i løpet av videregående. Han så faktisk flott ut med briller og han dated mer enn meg, no jeg må innrømme jeg var bittelitt sjalu for. Jeg kunne se at han var nervøs for å holde talen. Jeg slo han på ryggen og sa «Hei kompis, du kommer til å gjøre det kjempebra!». Han så på meg og smilte. «Takk.» sa han.

Han kremtet litt og så begynte han talen sin.

«Skoleavslutningen er en tid for å takke de som har hjulpet oss gjennom disse tøffe årene. Foreldrene våre, lærerne våre, søsknene våre og kanskje trenerne våre, men mest av alt vennene våre. Jeg ønsker å fortelle dere her i dag at å være en god venn er noe av det beste du kan være. Jeg skal fortelle dere en historie.»

Jeg så på han i vantro når han fortalte om den første dagen vi traff hverandre. Han hadde planlagt å ta livet sitt den helgen. Han fortalte om hvordan han hadde ryddet ut skapet på skolen slik at moren skulle slippe å dra dit for å gjøre det senere og at han bar alt sammen hjem. Han kikket alvorlig ned på meg og så gav han meg et lite smil. «Heldigvis ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre noe forferdelig.». Jeg hørte hele salen gispe når denne kjekke og populære gutten fortelle oss om sitt svakeste øyeblikk i livet. Jeg så hans mor og far smile takknemlig  mot meg og jeg skjønte da bedre enn noen gang verdien av å være en venn.

Aldri undervurder verdien av dine handlinger. En liten handling kan endre en persons liv, på godt og vondt.

 

Denne snedige roten har hjulpet tusenvis av nordmenn ned i vekt. Les hvordan her >>

Lik oss!Allerede likt siden? Gå videre >>